Egil Borse-Svendsen

MINE ERFARINGER SOM SELVPROSEDERENDE I NORSK RETT
 

Jeg ble oppmerksom på rettsvesenets problemer i 1989 i Trondheim. Da jobbet jeg vekselsvis for NTNU og Statoil og ble skilt. Da jeg så hvordan mange slet, tok jeg først en sak til Høyesteretts Kjæremålsutvalg (nå ankeutvalg) Retstidene 1990 side 739, der min venn fikk medhold i å være selvprosederende, de tok anførselen og gav oss rett, men jeg fikk ikke lov å prosedere.

Dette var gjennomslaget for å kunne ta saker selv; da mot Thor Langbach som senere ble domstoladministrasjonens første sjef. Du kan være din egen prosessfullmektig i saker du selv er involvert i, kan få hjelp av andre, men må selv signere og godkjenne skrivene til retten (Tvisteloven §2.2 og §3).

Justisdepartementet ga så jurister rett til å være rettshjelpere ved registering (Domstoloven §218). Dommeren skal gi deg generelle råd, og du kan se alle dokumentene på rettens kontor og kan gi tillatelser i tillegg til dette samt beslutte dekning av omkostninger. Men praksis er at de gir deg kun lite.

De vil helst ha advokater, og du må være våken for mange triks både fra advokater og dommere. Straffeprosessloven §95 gir strengere regler for straffesaker. Selv i 1996 ( HR-2016-1256-U) måtte en lovlig rettshjelper(registrert jurist) til Høyesteretts ankeutvalg for å få lov å stille, så mange dommere aner ikke, eller følger ikke loven. 

Selvprossederende har de siste 20 år åpnet en helt ny praksis ved riktig bruk av lovene, som har styrket rettsvesenet og dommernes posisjon vesentlig, men blir sjelden referert eller behandlet rett av advokater og mange dommere som vil forsvare advokater som en lønnsom gesjeft.

Endel jurister har lukket seg inn i et system som må åpnes. Her kan man som selvprosederende hjelpe selv om man taper. Og vær oppmerksom, mange dommere følger ikke loven og tillater at du kun tar deg svært dårlig betalt om du vinner frem.