EMK: RETT TIL Å PROSEDERE EGEN SAK?

Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) fastsetter i artikkel 6 retten til en rettferdig rettergang. Her kommer artikkelteksten på norsk og på engelsk:

Art. 6. Retten til en rettferdig rettergang

  1. For å få avgjort sine borgerlige rettigheter og plikter eller en straffesiktelse mot seg, har enhver rett til en rettferdig og offentlig rettergang innen rimelig tid ved en uavhengig og upartisk domstol opprettet ved lov. Dommen skal avsis offentlig, men pressen og offentligheten kan bli utelukket fra hele eller deler av rettsforhandlingene av hensyn til moralen, den offentlige orden eller den nasjonale sikkerhet i et demokratisk samfunn, når hensynet til ungdom eller partenes privatliv krever det, eller i den utstrekning det etter rettens mening er strengt nødvendig under spesielle omstendigheter der offentlighet ville skade rettferdighetens interesser.
  2. Enhver som blir siktet for en straffbar handling, skal antas uskyldig inntil skyld er bevist etter loven.
  3. Enhver som blir siktet for en straffbar handling, skal ha følgende minsterettigheter:
    1. å bli underrettet straks, i et språk han forstår og i enkeltheter, om innholdet i og grunnen til siktelsen mot ham;
    2. å få tilstrekkelig tid og muligheter til å forberede sitt forsvar;
    3. å forsvare seg personlig eller med rettslig bistand etter eget valg eller, dersom han ikke har tilstrekkelige midler til å betale for rettslig bistand, å motta den vederlagsfritt når dette kreves i rettferdighetens interesse;
    4. å avhøre eller la avhøre vitner som blir ført mot ham, og få innkalt og avhørt vitner på hans vegne under samme vilkår som vitner ført mot ham;
    5. å ha vederlagsfri bistand av en tolk hvis han ikke kan forstå eller tale det språk som blir brukt i retten.

Art. 6. Right to a fair trial

  1. In the determination of his civil rights and obligations or of any crimial charge against him, everyone is entitled to a fair and public hearing within a reasonable time by an independent and impartial tribunal established by law. Judgment shall be pronounced publicly but the press and public may be excluded from all or part of the trial in the interests of morals, public order or national security in a democratic society, where the interests of juveniles or the protection of the private life of the parties so require, or to the extent strictly necessary in the opinion of the court in special circumstances where publicity would prejudice the interests of justice.
  2. Everyone charged with a criminal offence shall be presumed innocent until proved guilty according to law.
  3. Everyone charged with a criminal offence has the following minimum rights:
    1. to be informed promptly, in a language which he understands and in detail, of the nature and cause of the accusation against him;
    2. to have adequate time and facilities for the preparation of his defence;
    3. to defend himself in person or through legal assistance of his own choosing or, if he has not a sufficient means to pay for legal assistance, to be given it free when the interests of justice so require;
    4. to examine or have examined witnesses against him and to obtain the attendance and examination of witnesses on his behalf under the same conditions as witnesses against him;
    5. to have the free assistance of an interpreter if he cannot understand or speak the language used in court.

 Det fremgår ikke av denne artikkelen at man skal ha rett til å være selvprosederende i sivile saker.

Etter norsk lov, har man i alminnelighet rett til å representere seg selv i egen sak. Dette fremgår av tivstelovens §2-2, særlig ledd (2).

§ 2-2. Prosessdyktighet

(1) Prosessdyktighet er evnen til selv å opptre i rettssak, herunder reise og ta imot søksmål.

(2) Myndige personer er prosessdyktige om ikke annet følger av paragrafen her. Det samme gjelder en utlending som etter sitt hjemlands lov ikke er myndig, dersom utlendingen ville ha vært myndig etter norsk lov.

(3) Mindreårige er bare prosessdyktige når det følger av særlig lovbestemmelse. Personer som er fratatt rettslig handleevne etter vergemålsloven § 22, er bare prosessdyktige hvis saken gjelder eiendeler, disposisjoner eller forhold utenfor området for fratakelsen av handleevnen, med mindre noe annet følger av særlig lovbestemmelse.

(4) En person som på grunn av sin psykiske helsetilstand ikke er i stand til å vareta sine egne interesser under saken, er ikke prosessdyktig. Har ikke personen verge, skal retten sørge for at det oppnevnes verge.

(5) Saken kan avvises dersom den utvilsomt ikke kan ha et fornuftig formål og er anlagt av en person som misbruker rettsapparatet ved gjentatte ganger å ha anlagt slike saker.

Likevel kan retten pålegge en part å bruke en prosessfullmektid. Dette fremgår av tvistelovens §3-2:

§ 3-2.Plikt til å bruke prosessfullmektig

Hvis en part ikke kan framstille saken på en forståelig måte, kan retten pålegge parten å møte med prosessfullmektig.

Dette reiser spørsmålet om en part da skal ha rett til å få offentlig betalt rettshjelp, dersom parten ikke har økonomisk evne til å bekoste en forsvarlig representasjon.

Situasjonen etter norsk rett er, etter mitt syn, selvmotsigende. På den ene siden er Den europeiske menneskerettighetskonvensjon inntatt som i norsk rett slik at den gjelder som norsk lov. Dertil har konvensjonen forrang foran annen lovgivning dersom det er motstrid. Dette fremgår av menneskerettighetslovens §§ 2 og 3:

§ 2. Følgende konvensjoner skal gjelde som norsk lov i den utstrekning de er bindende for Norge:

1. Europarådets konvensjon 4. november 1950 om beskyttelse av menneskerettighetene og de grunnleggende friheter som endret ved ellevte protokoll 11. mai 1994 og fjortende protokoll 13. mai 2004, med følgende tilleggsprotokoller:

a) Protokoll 20. mars 1952

b) Fjerde protokoll 16. september 1963 om beskyttelse av visse rettigheter og friheter som ikke allerede omfattes av konvensjonen og av første tilleggsprotokoll til konvensjonen

c) Sjette protokoll 28. april 1983 om opphevelse av dødsstraff

d) Syvende protokoll 22. november 1984

e) Trettende protokoll 3. mai 2002 om avskaffelse av dødsstraff under enhver omstendighet

(...)

§ 3. Bestemmelsene i konvensjoner og protokoller som er nevnt i § 2 skal ved motstrid gå foran bestemmelser i annen lovgivning.

På den annen side synes det å være norsk rettspraksis å avvise juridisk argumentasjon basert på teksten i EMK eller avgjørelser fra Den europeiske menneskerettighetsdomstol (EMD), under henvisning til en dom fra Høyesterett hvor det skal fremgå at etter Høyesteretts syn er norsk lovgivning i overensstemmelse med Norges internasjonale forpliktelser. Det har ikke lykkes meg å finne ut hvilken dom i Høyesterett det da bygges på, eller hva denne dommen egentlig sier. (Vet du noe om dette, så hører jeg gjerne om det.)

Norsk lov om rettshjelp angir at fri sakførsel normalt bare tilstås i visse typer saker, og i de fleste av dem kun dersom parten har inntekt og formue under visse snevre grenser. 

I saken Airey mot Irland (1979) fant Den europeiske menneskerettighetsdomstol at 

  • Statens plikter er ikke begrenset til å unnlate å legge hindringer i veien for at folk skal få en rettferdig rettergang. Når situasjonen krever det, har staten plikt til å handle aktivt for å sørge for at retten til rettferdig rettergang ikke blir illusorisk.
  • Staten har ikke en generell plikt til å yde gratis rettshjelp, men dersom rettshjelp er nødvendig for at retten til en rettferdig rettergang ikke skal bli illusorisk, har staten plikt til å yte dette.

I forbindelse med kulepunkt to, fremhevet domstolen at det er opp til den enkelte stat å velge på hvilken måte den vil sikre innbyggerne rettigheter etter artikkel 6. Staten kan for eksempel forenkle prosedyrene slik at det blir mulig for publikum å få en rettferdig rettergang ved å prosedere sakene selv. I de tilfellene hvor statens lovverk krever at partene skal være representert ved en profesjonell aktør, må staten sørge for at de som ikke har tilstrekkelige midler til å bekoste slik representasjon, får den nødvendige bistand til dette.

Saken Airey mot Irland gjaldt en kvinne som søkte separasjon fra sin ektemann, hvor det forelå en bakgrunn av voldelig mishandling. Det later til at norsk rett er blitt tilpasset denne dommen i EMD ved at det særlig prioriteres å gi rettshjelp i saker som ikke handler primært om pengesummer, men går direkte på de personlige forhold, Til prioriterte områder kan regnes asyl- og utvisningssaker, skilsmisse og skiftesaker, arbeidsrettssaker, barnefordelingssaker. Det er også en bestemmelse om rettshjelp til den har en sak oppe til behandling i EMD. Etter det jeg forsår gis det ikke bistand til å skrive den opprinnelige klagen til EMD. Det er først hvis og når EMD aksepterer en klage og vil ta den til behandling, at denne rettigheten utløses.

Det synes å være en uunngåelig følge av avgjørelsen i saken Airey mot Irland, at dersom en part pålegges å bruke en prosessfullmektig, må staten også sette vedkommende økonomisk i stand til dette, ved å yte fri rettshjelp dersom vedkommende ikke har tilstrekkelige midler. Jeg er ikke kjent med at dette har vært praktisert.

Det må også kunne sluttes at dersom staten ikke vil gi slik rettshjelp, må den tillate parten å føre saken selv. Men i tilfeller der parten ikke er i stand til å fremstille saken på en forståelig måte, kan det ikke være tilstrekkelig å gi parten adgang til å fremstille saken sin på en uforståelig måte. Staten må da være forpliktet til å yde nødvendig rettshjelp. I saken Airey mot Irland uttalte EMD at 

The Convention is intended to guarantee not rights that are theoretical or illusory but rights that are practical and effective (…) It must therefore be ascertained whether Mrs. Airey’s appearance before the High Court without the assistance of a lawyer would be effective, in the sense of whether she would be able to present her case properly and satisfactorily.

EMD fant fort ut at Mrs Airey ikke ville være i stand til å fremstille sin sak på en tilfredsstillende måte. (Ordforklaringer: applicant - søkeren, dvs fru Airey; litigation - sakførsel i retten; The Government - den irske regjeringen; Instituting proceedings - anlegge sak; adultery - utroskap; unnatural practices - seksuell perversjon

It seems certain to the Court that the applicant would be at a disadvantage if her husband were represented by a lawyer and she were not. Quite apart from this eventuality, it is not realistic, in the Court’s opinion, to suppose that, in litigation of this nature, the applicant could effectively conduct her own case, despite the assistance which, as was stressed by the Government, the judge affords to parties acting in person.

In Ireland, a decree of judicial separation is not obtainable in a District Court, where the procedure is relatively simple, but only in the High Court. A specialist in Irish family law, Mr. Alan J. Shatter, regards the High Court as the least accessible court not only because "fees payable for representation before it are very high" but also by reason of the fact that "the procedure for instituting proceedings ... is complex particularly in the case of those proceedings which must be commenced by a petition", such as those for separation (Family Law in the Republic of Ireland, Dublin 1977, p. 21).

Furthermore, litigation of this kind, in addition to involving complicated points of law, necessitates proof of adultery, unnatural practices or, as in the present case, cruelty; to establish the facts, expert evidence may have to be tendered and witnesses may have to be found, called and examined. What is more, marital disputes often entail an emotional involvement that is scarcely compatible with the degree of objectivity required by advocacy in court.

For these reasons, the Court considers it most improbable that a person in Mrs. Airey’s position (see paragraph 8 above) can effectively present his or her own case.

Likevel har EMD funnet det akseptabelt at staten begrenser sin innsats i saker hvor det som står på spill for borgeren ikke veier tungt nok i forhold til kostnadene, eller dersom utsiktene til at saken fører frem synes små.

Dersom statens plikt til å sørge for at borgerne kan få prøvet sine saker for en rettferdig domstol skal løses ved at retten legger til rette for at folk prosederer sakene sine selv, behøver det ikke være noen hindring om en part har vanskelig for å gjøre sin sak forståelig. Dersom en prosessfullmektig skal kunne bistå en klient, må denne kunne få rede på sakens avgjørende faktiske og rettslige forhold. Dersom dette er mulig for en advokat, bør det også være mulig for en dommer. Man kan da tenke seg at EMK ville være overholdt dersom dommeren ble pålagt å gjøre alt slikt arbeid som en advokat vanligvis gjør for å få rede på klientens sak, alstå å spørre ut parten, be parten sende inn dokumenter, lese disse, osv. 

Hittil har det vært en hindring for dette, at en dommer ikke må fremstå som for engasjert på vegne av en part. Dette har man vært så opptatt av, at der hvor tvisteloven pålegger dommerne å gi partene veiledning, er dette begrenset til prosessuelle spørsmål. En part kan alstå ikke få rede på hva som er gjeldende rett på det området saken omhandler, men kan kun få veiledning om, f. eks., i hva en stevning bør inneholde i formell forstand. Man vil da for eksempel få vite at en stevning skal gjøre rede for de faktiske forhold som danner grunnlaget for kravene i stevningen. Men man får ikke hjelp til å forstå hvilke faktiske forhold som er relevante for kravet, hvilke rettsregler en kan påberope seg, hvilke vilkår som må være oppfylt for at disse rettsreglene kan virke i saken, osv.

Etter mitt syn er holdningen på dette området hyklersk i den grad at det ligner en molbohistorie. Man er redd for at det skulle se ut som om de fattige får gratis og omfattende bistand av retten selv, mens andre må betale advokater i dyre dommer. Så løser man dette ved å treffe et balansepunkt der de fattige i realiteten fremstår som rene slaktoffer.